Knofsløkken (Museet)
 

Gårdsnavnet Knofsløkken (også skrevet Knoffsløkken) eller «Verket» som det også omtales som, er direkte knyttet til gullverksdriften i Eidsvoll som startet for alvor i 1759 og vedvarte i flere perioder fram til 1907. Eiendommen fikk matrikkel nr. 39. 

Laboratoriet (kalt smeltehytta) på Knofsløkken ble bygd i 1897/1898 i forbindelse med den siste driftsperioden i Gullverket. Det var da brødrene Bache-Wiig som eide Eidsvoll Gullverk og bygde ut det store fabrikkanlegget rundt Knofsløkken. Ruinene etter dette kan fremdeles ses i terrenget.

Fra 1788 (eneeier fra 1792) til 1805 var Bernt Anker eier av Eidsvold Guldværk. Da han døde, overtok stiftelsen Det Ankerske Fideikomiss og Erik Anker fram til 1842.

Laboratoriet har fire rom hvorav ett var kontor, ett var kjemilaboratorium med en smelteovn, ett rom var prepareringsrom for klargjøring av smeltediglene som skulle inn i ovnene, og det fjerde rommet inneholdt de tre smelteovnene for den første smelteprosessen.

Laboratoriet var i drift til anlegget på Brøstadgruva var ferdig i 1902. Etter det var det ikke drift ved Knofsløkken. Alt ble forlatt som det var.

Laboratoriet var den eneste driftsbygningen som ble stående igjen etter konkursen i 1907, der er nesten alt inventar slik det var i 1902.

Knofsløkken is situated about 10.5 km from the center of Eidsvoll (Sundet).

Knofsløkken used to be the headquarter for all the mining companies from 1758 to 1902.

The brothers, Bache-Wiig, bought and built the plant in 1896 as the start of the last period in mining for gold in Gullverket. The plant ruins can still be seen in the surrounding areas.

From 1788 to 1805 the richest man in Norway those days, Bernt Anker, was the owner of Eidsvold Guldværk. Following him came “Det Ankerske Fideikomiss”and Erik Anker, until 1842.

The museum building contains 4 rooms, in which one was used as an office, one as chemistry laboratory, one was a preparation room for sand samples going to be melted and the last contains a series of the melting furnace.

The laboratory is the only plant building left from the mining period.

Remnants of the old ore dressing plant, is still visible in about 100-200 metres east of the parking place. The mine comprises two open waterfilled vertical shaft and one horizontal shaft.